Jjw

W

NORSK JAZZARKIV

- NYTT

Februar1961 Organ for

NORSK JAZZFORBUND

1

ALfEEDJA1SØN

jazzp rat med

Jazzmusikere er ikke de letteste å ha intervju med. Spesielt ikke de norske. De sier så altfor lite, og hvis de allike vel skulle å pne munnen, så sier de ikke hva de mener. Jeg var også for beredt på dette da jeg ba Alfred Jans son stikke oppom en kveld — for å prate. Men denne gang skulle det vise seg at jeg hadde tatt grusomt feil. Det varte ikke lenge før Alfred satt godt sammenkrøket oppe i sofakroken, og alt mens han fylte sitt første ølglass, var vi midt oppe i en diskusjon om Louis Armstrong. Diskusjon og disku sjon, forresten; Alfred argumenterte alltid sine påstander så godt at en måtte være enig. Allikevel tok det en drøy time før vi kunne komme i gang med det jeg egentlig hadde planlagt — nemlig en blindfoldtest. Kanskje det tok så lang tid, fordi Alfred helst ikke ville ha noen blindfoldtest. — Det er ingen vits i slikt. Jeg kan ingen musikernavn al likevel, sa han. Men det var jo nettopp det som var det gode ved det. Først og fremst fordi det viser en sunn inn stilling; det er viktigere å vite når en musiker spiller godt istedenfor å vite når han er født. For det andre kan han da bedømme musikkens kvalitet ved en test mye bedre, fordi han slip per å bli diktert av moteretninger og rykter og gjengs oppfatning. Derfor er det en viss garanti for at det er Alfreds egne meninger og be traktninger somkom fram ved følgende blindfoldtest:

THELONIOUS MONK; Miles Davis All Stars m. Monk, Milt Jackson, Percy Heath og Kenny Clar ke; Bags Groove (Prestige): —

Fascinerende pianospill. Svært få svakheter ved dette spillet. Jeg tror musikeren konsenterer seg veldig for stadig å finne gode ideer. Jeg må høre dette koret en gang til. Det er enkelte ganger det ikke klaffer, tror jeg. Det er veldig behagelig å høre en pianist som kan hvile på kompet. Tar pauser og lar kompet backe. Det er helt for skjellig fra den vibrafonisten som hadde kor før ham. Denne virket mer tradisjonell. Brukte kjente veiver. Det vil ikke si at pianisten dermed spiller ekstremt. Han spiller svært naturlig, og jeg liker dette her. Meget godt. Har du en soloskive eller trioskive med denne musikeren, vil jeg svært gjerne høre den. Monk m. Pecry Heath og Art Blakey: Work (Metronome):

— Her kan jeg bedre bedømme musi keren. Han bruker kjente akkorder, men det later til at han av og til stre ver for å lage noe originalt. Tromme slageren er teknisk sløy. Jeg synes pianisten virker noe uferdig. Søkende. Jeg likte bedre den første skiva. Vet ennå ikke hvem det er, men tankene har sneiet innom Monk et par ganger. BUD POWELL: Bud Powell Trio; SomehodyLoves Me Embraceable You (Sonet).

(Ports, side 2.)